Hva får et menneske til å skade seg selv?

Det var lite jeg visste om selvskading før jeg en dag satt med barberbladet i hånda. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg har fått posttraumatisk stresslidelse etter opplevelsen på sykehuset, og jeg gjenopplever ofte det som skjedde der. Hvis jeg ser noe som minner meg om sykehus eler leger på tv, eller leser om det i aviser eller blader er det akkurat som om noen trykker på en bryter. "Klikk" Plutselig er jeg midt oppe i det. Leger overalt, rommet mitt ser ut som rommet jeg hadde på sykehuset, ingen tror på meg og ingen vil hjelpe meg. Det er nesten som å ha mareritt.

Man hører ofte at "jeg må klype meg selv i armen for å se om jeg drømmer" hvis man opplever noe spesielt. Det er nesten sånn selvskadingen virker for meg. Jeg er midt inne i marerittet og må komme meg ut av det. Når jeg skader meg selv så er det akkurat som om jeg kommer tilbake til virkeligheten.

Andre ganger jeg skader meg er når jeg har det kjempevondt inne i meg. Psykisk smerte er så utrolig vond, og da skader jeg meg for å få den smerten over på kroppen isteden. Da har man litt mer kontroll på den må en måte. Jeg ser et sår og har vondt i det. Det er lettere å forholde seg til.

Jeg anger så utrolig på at jeg i det hele tatt begynte med dette. Det var jo ikke akkurat noe jeg valgte å gjøre, men hvis jeg hadde prøvd hardere å slutte på begynnelsen kanskje det hadde gått..? Armene mine ser ikke ut, og jeg er flau over å vise dem til folk.

Jeg hadde aldri trodd at noe skulle få en så stor kontroll over meg. Barberbladet – min beste venn og min værste fiende. Noen ganger vet jeg ikke engang hvorfor jeg skader meg. Avhengighet kanskje..? Jeg hater det!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er egentlig en depresjon? Hva gjør at noen mennesker blir deprimerte? Hvordan kan det ha seg at livsglade og lykkelige mennesker blir så nedstemte og ulykkelige at de ikke vet om de orker å leve lenger?

For min del er det sykdommen min, kronisk utmattelsessyndrom, som har skylden. Jeg har vært syk i ett år. Ett år! Det er lang tid når man er ungdom. Det har gått utrolig fort, men samtidig har jeg opplevd så mye som andre på min alder kanskje (forhåpentligvis) aldri vil oppleve. Det er så mange inntrykk å bearbeide. Og alle inntrykkene kommer nå, for når jeg var så dårlig så orket jeg ikke å tenke noe på hva som skjedde rundt meg. Det er først nå det begynner å gå opp for meg hva jeg egentlig har vært igjennom.

Jeg kan ikke gjøre ting som vennene mine gjør. Jeg kan ikke gå på skole. Jeg må ha hjelp av hjemmesykepleien. Hva slags ungdomstid er dette? Jeg som hadde så mange planer for fremtiden. Nå klarer jeg ikke å tenke på det lenger. Det eneste jeg klarer å konsentrere meg om er det som skjer her og nå. Hvor fælt jeg har det, og hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Jeg vet det er egoistisk, men det er vel sånn det er å være deprimert. Jeg føler at jeg har det værst. Alle synes vel at de selv har det værst hvis det skjer noe fælt?

Og så er det framtiden. Usikkerheten.Hvor lang tid vil dette ta? Vil jeg noen gang bli frisk? Hva vil skje framover? Det er så mange spørsmål jeg sitter med som jeg ikke kommer til å få svar på. Jeg må bare henge med så godt jeg kan, og ta ting som de kommer. Det er kjempevanskelig! Det hadde vært så mye bedre om jeg hadde en dato, for da kunne jeg sett frem til det og planlagt livet mitt. Jeg har ingen kontroll over verken meg selv eller livet mitt lenger, og jeg er redd!

Jeg klarer ikke å glede meg over ting lenger. Det er ingen ting som jeg vil, orker, gidder osv. Jeg føler at livet mitt har mistet all mening. Det som gjelder for meg nå er å ta en time om gangen. Prøve å finne en liten positiv ting hver dag. Men det er ikke lett!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sommervarmen har hjulpet meg veldig mye, og jeg orket å være litt ute å sole meg

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende