maleahs tanker om alt og ingenting

ME – kampen for tilv

Thu, 14 Dec 2006 23:13:15 +0000

Hvor blir det av helsevesenet når man trenger dem som mest? Kan man bare la være å tro på en diagnose? Hva med å høre på pasientene?

Jeg sitter (eller akkurat nå, ligger) med så mange spørsmål og så mye frustrasjon. Hvodan kan mennesker med SÅ lang utdannelse være SÅ uvitende?

Det går framover med ME’n. Klarer å gå noen skritt, og jeg orker mye mer enn før. Men det psykiske går det ikke fullt så bra med. Føler at jeg synker lenger og lenger ned i depresjonen, og for hver dag som går blir det vanskeligere å komme seg opp igjen.

Når skal noen finne en medisin mot ME? Hvorfor forskes det ikke mer på det når så mange mennesker har sykdommen? Det er jo så mange forskjellige teorier om hva sykdommen skyldes og hva som egentlig er galt. Hvem skal man høre på?

Jeg er så lei av å være syk! Jeg er så lei av å trenge hjelp av andre hele tiden. Jeg vil klare meg selv. Vil ikke alle ungdommer det? Jeg vil ha livet mitt tilbake! Kan noen hjelpe meg?

Sukk.

Klagen jeg har sendt til fylkeslegen er under behandling. I brevet tar jeg opp situasjonene fra sykehuset, og behandlingen jeg fikk der. Jeg har fått beskjed om at det kan ta 5-6 måneder får jeg får svar på klagen, men jeg har tid. God tid. Alt for god tid.

Vil ha en pause fra alt. Har vært syk i litt over 14 måneder nå, og jeg er så sliten. Noen som har noen ideer til hvordan å holde ut?

Nattaklem til de som vil ha <3

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

livet på ungdompsykiatrisk lukket avd.

Sat, 18 Nov 2006 12:55:11 +0000

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling i en og en halv måned nå. Da jeg kom dit ble jeg utrolig sjokkert over hvordan det var. Jeg har alltid sett for meg et skikkelig trist sted, nedslitte vegger, harde madrasser på et stygt rom, uhyggelig stemning ++ (sånn som man ser på amerikanske filmer..)

Men jeg tok utrolig feil!

Rommet ^

Det er ikke sånn jeg forestilte meg i det hele tatt!

Personalet går i helt vanlige klær, og vi har det mye gøy

Det jeg gjør om dagen er å stå opp halv 9, frokost kl 9, skole kl 10, lunch halv 12, samtale med psykolog (evt andre ansatte) kl 12, skole kvart over 1, samtale med psykolog (evt andre ansatte) kl 2, planleggingsmøte kl 4, middag halv 5, kveldsmat 8, på rommet for kvelden halv 11.

Dagene går egentlig veldig fort, og det er bra å ha et fast program. Det gjør det lettere å komme seg igjennom dagen.

Sånn som jeg forteller det nå kan det kanskje høres veldig bra ut å være på psykiatrisk, men man må huske på at folk ikke er der uten grunn. Når man har vært der en stund blir det veldig vanskelig å komme tilbake til livet på utsiden. Bort fra det trygge miljøet, omgivelsene og menneskene.

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

selvskading

Thu, 21 Sep 2006 13:00:37 +0000

Hva får et menneske til å skade seg selv?

Det var lite jeg visste om selvskading før jeg en dag satt med barberbladet i hånda. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg har fått posttraumatisk stresslidelse etter opplevelsen på sykehuset, og jeg gjenopplever ofte det som skjedde der. Hvis jeg ser noe som minner meg om sykehus eler leger på tv, eller leser om det i aviser eller blader er det akkurat som om noen trykker på en bryter. "Klikk" Plutselig er jeg midt oppe i det. Leger overalt, rommet mitt ser ut som rommet jeg hadde på sykehuset, ingen tror på meg og ingen vil hjelpe meg. Det er nesten som å ha mareritt.

Man hører ofte at "jeg må klype meg selv i armen for å se om jeg drømmer" hvis man opplever noe spesielt. Det er nesten sånn selvskadingen virker for meg. Jeg er midt inne i marerittet og må komme meg ut av det. Når jeg skader meg selv så er det akkurat som om jeg kommer tilbake til virkeligheten.

Andre ganger jeg skader meg er når jeg har det kjempevondt inne i meg. Psykisk smerte er så utrolig vond, og da skader jeg meg for å få den smerten over på kroppen isteden. Da har man litt mer kontroll på den må en måte. Jeg ser et sår og har vondt i det. Det er lettere å forholde seg til.

Jeg anger så utrolig på at jeg i det hele tatt begynte med dette. Det var jo ikke akkurat noe jeg valgte å gjøre, men hvis jeg hadde prøvd hardere å slutte på begynnelsen kanskje det hadde gått..? Armene mine ser ikke ut, og jeg er flau over å vise dem til folk.

Jeg hadde aldri trodd at noe skulle få en så stor kontroll over meg. Barberbladet – min beste venn og min værste fiende. Noen ganger vet jeg ikke engang hvorfor jeg skader meg. Avhengighet kanskje..? Jeg hater det!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

depresjon

Mon, 18 Sep 2006 20:49:56 +0000

Hva er egentlig en depresjon? Hva gjør at noen mennesker blir deprimerte? Hvordan kan det ha seg at livsglade og lykkelige mennesker blir så nedstemte og ulykkelige at de ikke vet om de orker å leve lenger?

For min del er det sykdommen min, kronisk utmattelsessyndrom, som har skylden. Jeg har vært syk i ett år. Ett år! Det er lang tid når man er ungdom. Det har gått utrolig fort, men samtidig har jeg opplevd så mye som andre på min alder kanskje (forhåpentligvis) aldri vil oppleve. Det er så mange inntrykk å bearbeide. Og alle inntrykkene kommer nå, for når jeg var så dårlig så orket jeg ikke å tenke noe på hva som skjedde rundt meg. Det er først nå det begynner å gå opp for meg hva jeg egentlig har vært igjennom.

Jeg kan ikke gjøre ting som vennene mine gjør. Jeg kan ikke gå på skole. Jeg må ha hjelp av hjemmesykepleien. Hva slags ungdomstid er dette? Jeg som hadde så mange planer for fremtiden. Nå klarer jeg ikke å tenke på det lenger. Det eneste jeg klarer å konsentrere meg om er det som skjer her og nå. Hvor fælt jeg har det, og hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Jeg vet det er egoistisk, men det er vel sånn det er å være deprimert. Jeg føler at jeg har det værst. Alle synes vel at de selv har det værst hvis det skjer noe fælt?

Og så er det framtiden. Usikkerheten.Hvor lang tid vil dette ta? Vil jeg noen gang bli frisk? Hva vil skje framover? Det er så mange spørsmål jeg sitter med som jeg ikke kommer til å få svar på. Jeg må bare henge med så godt jeg kan, og ta ting som de kommer. Det er kjempevanskelig! Det hadde vært så mye bedre om jeg hadde en dato, for da kunne jeg sett frem til det og planlagt livet mitt. Jeg har ingen kontroll over verken meg selv eller livet mitt lenger, og jeg er redd!

Jeg klarer ikke å glede meg over ting lenger. Det er ingen ting som jeg vil, orker, gidder osv. Jeg føler at livet mitt har mistet all mening. Det som gjelder for meg nå er å ta en time om gangen. Prøve å finne en liten positiv ting hver dag. Men det er ikke lett!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

min historie

Mon, 11 Sep 2006 17:52:57 +0000

Søndag 9. oktober 2005 blei jeg syk. Vond hals, forkjølelse og en forferdelig hodepine. Ingen av legene jeg gikk til fant ut hva som feilte meg.

Jeg ble lagt inn på sykehus, hvor de tok alle mulige tester: Haugevis med blodprøver, røntgen av lungene, scanning av mage og lunger, EEG, EKG, MR, CT, spinalpunksjon, tynntarmspassasje, gastroscopi, coloscopi, ultralyd av hjertet.. (Tror jeg fikk med det meste nå ) Men alle prøvene var HELT fine.. Snakket også med psykolog, men de fant ikke noe galt med meg…

Legene der inne visste ikke hva de skulle gjøre med meg, siden alle prøver og undersøkelser var normale. Så etter å ha ligget der i 3 uker, sendte de meg hjem med diagnose anorexi (vekttap)…

Vi tok kontakt med ME-klinikken, og jeg fikk time i slutten av januar. Der traff jeg Paul Kavli, som ikke var i tvil. Han gav meg diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom) der og da.

Jeg ble bare dårligere og dårligere. Først orket jeg å være noen dager på skolen. Så orket jeg bare å være hjemme. Så orket jeg bare å være på rommet mitt. Til slutt orket jeg bare å ligge i senga/ på sofaen.

I slutten av februar kom jeg inn på sykehuset med ambulanse etter å ikke ha fått i meg mat på tre dager og den siste dagen fikk jeg ikke i meg drikke heller. Jeg var helt ferdig, og klarte ikke bevege meg i det hele tatt. Selv å bevege en finger var ekstremsport!

Legene var helt på villspor. De ville ikke høre noe om ME, for det var bare noe nymotens tull. Jeg ble dratt opp av senga, og fikk høre at det ikke gikk an å være så dårlig som jeg var. Legene vurderte å tvangsinnlegge meg på psykiatrisk, for de mente at jeg hadde alvorlig depresjon +++. Men de på psykiatrisk ville ikke ha meg der, for de visste jo at jeg hadde ME og at det ikke hadde noe med psykiatri å gjøre.
Det skjedde masse mer, men jeg orker ikke å tenke på det engang.

Jeg kom meg hjem etterhvert, og blei bare værre (hvis det var mulig). Etter å ha vært uten mat og bare såvidt litt drikke i tre uker (bare intravenøs næring de fire dagene jeg var på sykehuset) var jeg sikker på at jeg kom til å dø. Jeg orket ikke noen lyder, ikke noe lys, jeg klarte bare å hviske og det var vondt når noen tok på meg. Jeg ba om å få lagt ned sonde siden jeg ikke orket å spise, og til slutt fikk jeg det. Det var en enorm lettelse å kunne få i seg mat, og jeg ble fort bedre.

Etter en og en halv måned i mørke, hvor jeg trengte tilsyn hver halvtime og måtte bli snudd i senga, tålte jeg litt mer lys og lyder. Det var utrolig deilig å klare å bevege litt på hendene igjen.

Hjemmesykepleien kom flere ganger om dagen, og jeg ble stadig bedre. april trengte jeg en forandring i tilværelsen, så da gikk turen til sykehjemmet. Der ble jeg i 6 uker. Sommervarmen har hjulpet meg veldig mye, og jeg orket å være litt ute å sole meg Jeg er fortsatt sengeliggende, og trenger hjelp til ganske mye. Men jeg klarer å bruke PC’en, så det går med en god del tid foran den. Problemet når jeg har blitt bedre er at tankene kommer mer og mer. Jeg har fått posttraumatisk stresslidelse etter opplevelsen på sykehuset i februar, jeg driver med selvskading og jeg har fått depresjon. Mye av dette kunne vært unngått hvis helsevesnet hadde hatt mer kunnskap om ME. Legene må lære seg å ta oss pasientene på alvor, og høre på det vi sier! Jeg har mistet all tillitt til helsepersonell, og de må virkelig bevise at de er til å stole på før jeg tør å åpne meg for dem. Jeg kan nesten ikke se på TV, lese aviser eller lese nyheter på internett lenger, for hvis jeg ser noe jeg forbinder med sykehus eller leger får jeg utrolig angst og føler at det som skjedde på sykehuset skjer igjen. Nå må det skje noe! Legene kan ikke fortsette å behandle ME-pasienter på den måten. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å spre kunnskapen om sykdommen, og få leger til å lære om den. Man kan ikke legge inn ME-pasienter på psykiatrisk og si at nå kommer det til å ordne seg. ME er IKKE en psykisk lidelse!

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende